Jeg er mest sårbar når jeg står alene. Alene er det ingen sammen med meg, de er enten under, over, eller utenfor. Ingen som speiler meg, bare et tomrom som absorberer speilbildet. Bare meg.

Alene blir fallhøyden stor, den ene eller den andre veien. Lykkes jeg, er jeg tilbøyelig til hovmod. Mislykkes jeg derimot, er jeg tilbøyelig til mismot. Ingen av delen er særlig attraktive karaktertrekk, verken ved ledere eller andre, men jeg gjenkjenner dem begge, hos meg selv.

I en større markedsundersøkelse foretatt ved flere høyskoler i Europa ble det spurt noe slikt som; hvordan ser paradis ut? Mange av svarene inkluderte vakre naturskildringer av fossefall, palmetrær eller blikkstille innsjøer. En annen rød tråd i besvarelsene var alenehet, hvordan folk så for seg paradis som et sted fritt for mennesker og alle de problemene relasjoner representerer. En slik forestilling er både forståelig og underlig. Forståelig fordi andre har en plagsom tendens til å komplisere ting ved å betrakte dem annerledes enn meg. Alene er det så friksjonsfritt, så enkelt.

På den andre siden er forestillingen om alenehet som paradisisk tilstand svært underlig, fordi den skildrer fullkommenheten som egosentrisk. Selvopptatthet – i vakre naturomgivelser – som løsningen på alle våre problemer. Ellis Potter skriver at, ”Self-centeredness is what it means to be dead.”[1] Han utdyper med å stille det illustrative spørsmålet, hva er grønn uten de andre fargene? Ingenting.

I kristen virkelighetsforståelse representerer isolasjon fra fellesskapet med Gud og andre det virkelige problemet, og løsningen finnes i gjenopprettelsen av slike relasjoner. Som leder har jeg erfart noe lignende. Når jeg har latt byrden som hviler på mitt lederskap hvile helt og fullt på egne skuldre, har jeg blitt sårbar og selvopptatt.

Det er ikke til å komme unna at med økt lederskapsbyrde, så følger økt bør. Som student drev jeg med selvledelse, som lærer leder jeg student-grupper og som generalsekretær vil jeg fra nyttår lede en bevegelse. Mye ansvar har hvilt og vil fortsatt hvile på meg alene, men det betyr ikke at jeg må stå alene, tvert imot, jeg står beste sammen med andre. Det innebærer at sårbarheten min blir synlig for dem, noe som ironisk nok gjør meg mindre sårbar.

Paulus skildrer dette paradokset i lignelsen om leirkaret[2], om hvordan vår skrøpelighet ironisk nok lar Kristus skinne enda klarere.

Først publisert i Fast Grunn 04/2015


 

[1] Ellis Potter, Three Theories of Everything, 2012. Side 62.
[2] 2. Kor 4,7

Written by Karl-Johan