Mange kristne mener at mennesket har en iboende og ukrenkelig verdi fra befruktning til død og at det ufødte barn er like berettiget på lovens vern som et fullvoksent menneske. Dette er en konsekvens av det kristne menneskesynet, og om man vil forstå mange kristnes engasjement på dette området, må man også forstå vårt menneskesyn.

Retten til fri abort i den vestlige verden ble for alvor gjeldende i kjølvannet av 70-tallets kvinnekamp. Kvinner som Katti Anker Møller og mødrehygienekontoret hadde kjempet for denne retten siden mellomkrigstiden i Norge og gradvis vunnet frem. I 1978 vedtok stortinget loven som gav kvinner mulighet til å abortere innen 12. svangerskapsuke. Under gitte forhold innvilges også abort frem til 18. uke, dersom ”det er særlig tungtveiende grunner for det” også etter uke 18.[1] Restriksjoner ala Norge tilhører normen blant land som tillater fri abort.[2] Hensyn til mors fysiske og mentale helse og tanken på barnets overlevelses- og utviklingsmuligheter er viktige grunner til restriksjonene. Her i USA tillater imidlertid statene Vermont og Oregon fri abort uten en øvre fastsatt grense, noe som i prinsipp og praksis tillater abort frem til fødsel.

På tross av at det store flertallet nordmenn støtter den nåværende loven, er det en gruppe som ser ut til å holde fast på at provosert abort i de fleste tilfeller er umoralsk. Jeg er en av dem. Ikke fordi jeg er en religiøs uopplyst mannlig fundamentalist som liker å moralisere, hater kvinner og er motstander av likestilling (fordommer jeg fra tid til annen møter), men fordi jeg mener at det finnes en rett som er viktigere enn foreldrenes valgfrihet—det ufødte barnets rett til liv. Det store testspørsmålet for enhver som ønsker å mene noe verdifullt om abort er altså, når får fosteret fullverdig menneskeverd?

Det forundrer meg at spørsmålet som loven står og faller på ikke oftere er gjenstand for samtale. Men når jeg først har snakket med folk om det, er dette den vanligste responsen.
1) Barnet har relativ verdi, avhengig av om det er ønsket eller ikke. 2) Barnet er en del av mors kropp og har derfor ingen iboende verdi. 3) Barnet er verdifullt, men ikke så veldig … 4) Barnet har økende grad av iboende verdi etter hvert som det utvikles og blir levedyktig. 5) Du har ingen rett til å stille det spørsmålet.

Et menneske sett fra et kristent livssyn har en uendelig iboende verdi. Enten det er ønsket eller ikke, funksjonsfriskt eller ikke, født i en Syrisk flyktningeleir eller i rike Norge, så har det uendelig verdi. Menneskeverdet er imidlertid ikke forankret i kristne eller kirken (mennesker), det hadde vært en sørgelig affære gitt den likegyldigheten som vi også ofte utøver, men i Gud. En objektiv verdigiver sørger for objektiv verdi fra befruktning til død.

Mennesket er skapt med en materiell og ikke-materiell substans, ånd/sjel og kropp. Noen skiller mellom ånd og sjel, men jeg kaller dem ved samme navn. Sjelen rommer intellektet, viljen og følelsene våre og er skapt for å leve evig. Den er altså ikke underlagt de samme forgjengelige egenskapene som den fysiske virkeligheten. Da Jesus inviterte den døende røveren ved hans side til å være med ham i paradis, var det åpenbart ikke snakk om kroppene deres, som var spikret til et kors, men deres ikke-fysiske jeg (Luk. 23:43). Ingenting illustrerer det kristne menneskesynet som Jesus, som var villig til å gå korsets vei for alle mennesker. Men også skapelsesberetningen er essensiell for å forstå det kristne menneskesynet. 2. Mosebok forteller om Gud som skapte mennesket og pustet sin ånd inn i det. Vårt menneskeverd defineres av denne relasjonen til Gud, vår skaper, livgiver og verdigiver. Alle mennesker har sjelelig liv innåndet av Gud. Våre sjelelige egenskaper er det som gjør oss lik Gud, skapt i hans bilde; Imago Dei (1. Mos 1.26). Vi ligner Gud ved at vi er både moralsk ansvarlige, rasjonelle og relasjonelle vesener (Mer om Guds egenskaper).

Aper, elefanter og spekkhoggere (osv.) er også sjelelige vesener, men vi kan kvalitativt skille mellom dyr og mennesker ved at bare mennesker er skapt i Guds bilde. Jo lenger bort man kommer fra likhet til Gud, dess mindre verdifult er skapningen. Vi verdsetter alle vesener på denne måten, bevisst eller ubevisst (axiologi). Selv PETAs argeste nakenaktivister, dreper midd, tråkker på maur og tar knekken på hårlus. Men nå beveger jeg meg bort fra temaet…

Altså, mennesket begynner å eksistere etter unnfangelsen ved at sæd- og eggcelle fusjoneres. DNAet er bestemt umiddelbart og resten er en vandring mot økt funksjonalitet (både i mors mage og utenfor), før forfallet tiltar og naturlig eller påført død inntreffer. Bibelen vitner om at Gud kjente Jeremia fra før han ble født (Jer 1:4-5), at han valgte deg fra skapelsen av (Ef 1:11), at han ønsker relasjon som Far til barn med deg (Rom 8:15) og at han var villig til å gå i døden for deg (Rom 8:32). Ingen av disse versene sier eksplisitt at vår sjelelige natur blir til ved unnfangelse, men prinsipielt sett er det vanskelig å se noe annet tidspunkt hvor det inntreffer enn i tilblivelsen. Derfor mener jeg og mange kristne at provosert abort i de fleste tilfeller er krenkelse av et verdifullt menneskes rett til liv. Det er drapet på et barn som aldri fikk nå sitt fulle potensiale. Det er et samfunn som setter stempelet verdiløst på det som Gud kaller verdifullt. Dersom mor bærer et barn, som er et likeverdig menneske, fortjener det vår medmenneskelighet og vårt rettsvern. Derfor ligger denne saken nærme mange kristnes hjerter, så også mitt.

Organisasjoner som Menneskeverd har bidratt med en viktig stemme i kulturen. Jeg vil også løfte frem forsker og lege Morten Magelsens bok ”Menneskeverd i klinikk og politikk” som særlig meningsfull til økt innsikt i det kristne menneskesyns møte med abort og bioteknologi.


[1] Lov om svangerskapsavbrudd, § 2 (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1975-06-13-50 27.04.15)
[2] Center For Reproductive Rights har laget en grafisk oversikt over verdens lands abortlover. De kjemper for fri abort som en grunnleggende menneskerett for kvinnen: http://worldabortionlaws.com/map/

Written by Karl-Johan